– Vi må ikke være redde

Selv om han for lengst har sluttet å stå på barrikadene, så er han fortsatt krystallklar på hva bevegelsen til syvende og sist handler om.

– Hvis vi klarer å snakke om hvem vi er – og ikke hva vi er – da har vi kommet langt.

På en solfylt terrasse et sted i Ski sitter Ottar og snakker om skeives rettigheter og vilkår, og sin egen historie. Det er ikke utenkelig at du har sett ham hvis du er oppvokst i Nordre Follo, for han jobbet i mange år i bank i Ski. For Ottar er ikke en mann som gjemmer seg bort.

I shorts og en kledelig Hawaii-skjorte viser han kommunens utsendte rundt i leiligheten, før vi trekker ut i sommersola for å nyte en kopp kaffe og snakke om historien til den skeive bevegelsen i Follo.

«Gay på landet»

Avdelingen av DNF-48 i Follo ble startet opp i 1974 av Anne Willoch Thorbjørnsen fra Drøbak, mens Ottar kom med året etter. Som bankmann hadde han «orden i sysakene», og ble etter hvert styreleder i organisasjonen, som seg hør og bør.

I et intervju med Skeivt Arkiv fra 2017 forteller Anne at en av motivasjonene var å slippe å dra hele veien inn til Oslo for å treffe likesinnede. Etter hvert ble organisasjonen et viktig møtested for skeive i distriktet, og de fikk sågar kallenavnet «Gay på landet» fra miljøet i Oslo.

I tillegg til å by på kaffe og kjeks har Ottar funnet frem både fotoalbum, gamle protokoller fra møter og gamle utgaver av medlemsbladet Folda, som ble opprettet i 1986. Han forteller levende om organisasjonen.

– Samhold

– Vi hadde jo treff en gang i uka. I tillegg hadde vi en volleyballklubb og dro på teater og pinsetur sammen, sier han mens han blar gjennom jubileumsutgaven av Folda fra 1996.

Men om du tror at klubben møttes i dunkelt belyste kjellere der de satt og gjemte seg bort fra allmennheten og folks blikk, så stemmer ikke det helt. Blant annet stilte de opp i 17. maitoget i Ski, der de til og med vant kreativitetsprisen for beste innslag.

Men selv om de var en synlig forening, så var det ikke gitt at de kunne løpe ut og slå på alt lyset fra starten av.

– Den gangen turte vi jo ikke å si at det var en homofil forening, så det ble en forening for by og bygd. Vi måtte holde det skjult at det var en forening for homofile.

– Vi skapte vel historie med det at vi lagde et sted for homofile i lokalmiljøet å kunne være sammen og snakke sammen, fortsetter Ottar.

Ulik grad av åpenhet

For sin egen del var han 20 år den gangen han kom ut overfor sine egne foreldre. Og selv om han var engasjert i DNF-48 og sågar kunne være åpen med kolleger, var det aldri snakk om å rope høyt fra hustakene om egen legning.

– Den gangen var jo de fleste skjulte, men så ble det jo etter hvert flere som var åpne – selv om det selvfølgelig var veldig ulik grad av åpenhet, forklarer han.

– For min egen del, som jobbet i Sparebanken, så hadde jeg ingen tanker om å «skremme bort» kunder med å si at jeg var homofil. Så jeg gikk ikke til avisen og sa at jeg var homofil. Jeg så liksom ikke noe behov for det, og det er jo kanskje det dumme – at jeg ikke fronta det på den måten, fortsetter han, men legger til at han ikke av den grunn lot legningen ligge helt i det skjulte.

– På en konferanse med banken i Stockholm, der alle presenterte seg med «jeg er gift, har tre barn og sånn og sånn». Da måtte jeg til slutt bare si at «jeg har ingen barn og jeg er homofil, så det blir også litt vanskelig å få det». Da lo de, og etterpå så sa de «så tøft gjort av deg».

Foreldre er viktige

Han er en sindig mann, Ottar, litt sånn som en ofte forestiller seg en som har jobbet i bank i hele sin karriere. Det er likevel helt tydelig at temaet Pride engasjerer ham, og han snakker slik en mann med livserfaring ofte gjør. Og når det gjelder foreldre med barn som kommer ut som skeive, er han ikke i tvil.

– Det at foreldre stiller opp for ungene sine – og det ser jeg jo i Pride-toget i dag – tror jeg er svært viktig, understreker han.

– Foreldregenerasjonen i dag skulle vel være mer bevisste og kan ta en prat med ungene sine. For det er fortsatt mange som ikke tør å komme ut, og jeg hadde håpet at vi skulle ha kommet lengre med det.

«Jeg liker deg for den du er»

Han hever hånden litt sånn demonstrativt og forklarer at han ikke lenger står på barrierene og kjemper, slik han gjorde da han var yngre. Likevel hersker det ikke noen tvil om at det er kamp igjen i mannen, der han sitter i solgløtten over Ski.

Selv om han kom ut som 20-åring, forklarer Ottar at han visste at han var homofil allerede som 13-åring. Og opplevelsen av å komme ut og være åpen er han helt tydelig på.

– De fleste jeg kjenner som er kommet ut, de sier jo bare sånn…, han lager et nærmest overdrevent sukk og gestikulerer, før han fortsetter: – Det var jo bare moro!

– Det er svært få som har hatt noen plager med å komme ut – tvert imot. Folk sier bare «så flott! Jeg er stolt av deg og jeg liker deg for den du er. Stå på!».

– Vi må ikke være redd for å fortelle hvem vi er og hva vi er – det spiller ingen rolle, understreker han.

Viktige symboler

Å gå i selve Pride-paraden under Oslo Pride har han for lengst sluttet med, selv om han liker å se på opptoget og føle på stemningen. Men symbolikken som ligger i det at kommunen heiser Pride-flagget i juni og at mange av kommunens ansatte går med regnbuefargede nøkkelbånd er ikke Ottar i tvil om.

– Jeg tror betydningen er større enn mange tenker over, begynner han.

– Jeg tror mange nå flagger fordi de støtter mangfoldet – og det er veldig fint. Kanskje vi nå ser en snuoperasjon, reflekterer han videre.